Kan noen være så snill å vekke meg fra dette marerittet?

Midt i mai fikk jeg beskjeden om at i år skulle drømmen gå i oppfyllelse. Da fikk jeg nemlig telefon fra Norsk Polarinstitutt om at jeg var den heldig utvalgte kokken til overvintring på den norske stasjonen Troll i Antarktis. Dette er en jobb og en utfordring jeg har ønsket meg i mange år. En glede så voldsom at jeg, som ikke hverken kan å danse eller liker å danse, dansa rundt i jubelrus på jobb.

Etterhvert som ukene gikk fikk jeg på plass tannlegeattesten og helseattesten som kreves for å få lov til å reise. Ihvertfall trodde jeg det var i orden.

Klar for avgang til felt

I starten på september var det klart for å møte resten av gjengen. Disse 5 ukjente som jeg skulle tilbringe 13 mnd av mitt liv sammen med. Fikk i løpet av de 11 dagene vi var sammen et veldig positivt inntrykk av alle sammen. Og såg veldig frem til overvintringssesongen 2014/15. Vi skulle kurses og bli kjent før avreise. Først et par dager her i Tromsø så videre til Svalbard. På Svalbard hadde vi først et par dager med teori,der sikkerhet,risiko og konsekvenser var punkt det ble lagt stor vekt på. Dette er ting som er svært viktig når man skal være på Troll. Fordi når vinteren kommer er det svært vanskelig å få til en evakuering.

Feltcampen ved Esmarkbreen

Klar for 1 dag med brevandring

Hadde "litt" regn ei natt

Så bar det ut i felt. 5 døgn der vi bodde i telt. Med vandring på isbre,rappelering ned en brevegg,klatring opp igjen.Selvredning og kameratredning. Utrolig morsomt å få lov til å prøve. Kvelder tilbake i leiren der historiene og latteren satt løst. Og ikke minst det å måtte gå isbjørnvakt i 1t og 20m hver eneste natt. Heldigvis uten å se snurten av den Arktiske Kongen. Og siste dagen hadde vi en redningsaksjon der vi fikk prøvd oss på det vi hadde lært de første dagene. Alt sammen verdifullt for å bygge et samhold i ei gruppe.

Konsentrert og klar til sikring

Klatring i brevegg

Rappelering

Å gå isbjørnvakt i sånt vær var bare hærlig

Esmarkbreen

Fra redningsaksjonen

Sysselmannens helikopter var også med på øvelsen.

Iløpet av disse dagene på kurs,fikk jeg beskjed om at jeg måtte inn til en ekstra sjekk. Var en blodprøve som ikke var helt innafor. Så dagen etter vi kom fra kurs troppa jeg opp på UNN. På Gastrolaben,for å få tatt en ultralyd av lever og nyrer.
Der ble det funnet en cyste på levra,noe som i utgangspunktet ikke er noe problem. Det er ikke noe man gjør noe med,så lenge man ikke har problemer med den. Og det har jeg da virkelig ikke. Visste jo ikke en gang at den var der.
Gikk ut derifra i god tro om at dette er jo ikke noe problem. Jeg er fortsatt klar for avreise til Troll.
Så får jeg plutselig en telefon igjen,fra Polarinstituttet. Denne gangen er det ikke en fullt så morsom telefon. Får nemlig beskjeden om at jeg pga av den cysten desverre ikke kan få lov til å reise allikevel. Det er da dette med risiko og konsekvenser slår inn. For selv om risikoen for at det ska skje noe mens jeg hadde vært der nede er minimal,så er konsekvensene hvis det skulle skje noe så utrolig store.  Hadde det bare vært et annet sted jeg skulle vært,så hadde det ikke vært noe problem. Det være seg Bjørnøya,Jan Mayen,Ny-Ålesund eller andre utposter. Det er jo steder som er bare timer unna et sykehus,ikke uker,som tilfellet kan være på vinterstid på Troll.

Så her sitter jeg da. Maktesløs,skuffet,fortvila og fryktelig lei meg for at drømmen er knust. Og skulle bare ønske at det kom noen å vekkte meg,for å fortelle at dette bare er en drøm!!!